|
Ved juletider var litteraturprofessor Per Buvik på besøk i atelieret til billedhoggeren Allan Christensen i Bergen, som nettopp (i mars) har hatt en separatutstilling i Galleri Siverts i samme by. Det oppstod spontant, som så ofte tidligere, en livlig samtale mellom dem, og de bestemte seg for å prøve å skriftfeste deler av denne samtalen. Det viste seg lettere sagt enn gjort, for spontanitet kan ikke reproduseres. Det tok de konsekvensen av og arrangerte en ny samtale, denne gangen med en kassettspiller plassert mellom seg.
Buvik: - La det være sagt med en gang at jeg synes det er befriende å snakke med deg om kunst, for det handler for oss begge om noe ganske annet enn å posisjonere seg profesjonelt. Og vi snakker egentlig om ganske mye samtidig.
Christensen: - Kunsten selv er ganske mye forskjellig samtidig. God kunst får deg til vandre i mange retninger, via tanker, minner, assosiasjoner, referanser. Et maleri med kanskje bare en potte på kan for eksempel få deg til å foreta en hel liten reise i ditt indre. Det er noe lignende som skjer når vi samtaler, for én ting er selve ordene, noe annet er de bildene som danner seg ved siden av, eller med utgangspunkt i, de ordene vi bruker. Det er der spenningen og gleden ligger.
B: - Så det kunstneriske for deg, det er altså ikke nødvendigvis knyttet til et kunstnerisk verk. Er det da slik at en stein som dukker opp i naturen kan fremkalle akkurat den samme estetiske opplevelsen som en skulptur? Hvis så er tilfelle, hvorfor holder du da på med kunst? Da kunne du jo bare hente inn naturlige objekter, slik en del kunstnere faktisk gjør.
C: - Når du presser meg, oppfatter selvsagt også jeg til syvende og sist kunstverket som noe annet enn en naturforekomst. Men jeg er overbevist om at det kunstneriske er noe som overskrider verket og er knyttet til noe vanskelig formulerbart som hender mellom kunstneren og verket på den ene side og mellom verket og den som mottar det på den annen side. Den store forskjellen mellom naturobjektet og kunstverket er at verket er ladet med et betydningsmessig mangfold samtidig som det ideelt sett er fascinerende i seg selv, mens naturfenomenet bare er fascinerende. Kunstverket har altså en materiell side som gjør det analogt med en hvilken som helst gjenstand. Men i tillegg bærer det i seg en bevisst kunstnerisk intensjon og en appell om å bli forstått. Verken en lignende intensjon eller en slik appell er nedfelt i naturgitte fenomener. Steiner, trerøtter, osv., er jordfaste, mens skulpturer svever: De er frie, åpne og uvisse, skapt av fantasi og ånd.
B: - Du vet at jeg er helt enig med deg i dette. Men vi er begge kanskje litt anakronistiske i en tid da flere teoretikere mener at kunsten har utspilt sin rolle, at den ikke har mer å si, fordi alle dens uttrykksmuligheter er oppbrukt og kunstnerne ikke kan annet enn å gjenta det andre allerede har gjort. De fleste av disse teoretikerne er amerikanske; jeg tenker på folk som Arthur Danto og Nelson Goodman. Den sistnevnte skiller heller ikke mellom kunst og andre symbolformer i samfunnet. Også utøvende kunstnere ter seg som om kunsten, i betydningen kunstnerisk nyskaping, var død, og begrenser seg til sitering, kopiering og parodiering. Du er tydeligvis ikke på linje med disse kunstnerne. Men hva er dine beveggrunner for å fortsette å skape kunst?
C: - Først vil jeg si at jeg tror slike uttalelser som "kunsten er død" mer er provokasjoner enn stadfestelser, og de som hevder dette, håper nok i realiteten på at det ikke skal være sant, og at det en dag skal skapes noe helt nytt som viser kunstens enestående rolle som uttrykksmiddel. Vi må også være klar over at tilhengerne av tesen om kunstens død stort sett lever i store byer der bombardementet av kvasi-original kunst til tider kan være uutholdelig. Kunstlivet rommer jo alltid ganske mange sjarlataner som for enhver pris vil opp og fram, uten at de har så veldig mye å fare med. At kunsten er død, kan derfor også forstås som et tegn på skuffelse - og et håp om at kunsten likevel skal kunne bevise sin berettigelse. Jeg mener jo ellers at det tilsynelatende gamle og kjente ikke utelukkende er hva det en gang var; det kommer alltid noe nytt til underveis.
B: - Du mener at noe nytt i kunsten skjer hele tiden, og at det ikke nødvendigvis er avhengig av et helt nytt formspråk eller et helt nytt materiale? Men du har ikke dermed svart på spørsmålet om hva det er som driver deg til å arbeide med skulptur.
C: - Det enkleste er å si at jeg er manisk: Jeg må holde på med det jeg holder på med. Jeg tror nesten jeg kunne bli i stand til å drepe hvis noen hindret meg i det.
B: - Din viktigste motivasjon er altså av psykologisk art? Det er flere enn deg som har påstått at kunsten har reddet dem fra å bli kriminelle. Men det må vel også være noe mer spesifikt kunstnerisk som driver deg? Det finnes jo unektelig lettere måter å overvinne sine destruktive tilbøyeligheter på enn å lage svære skulpturer.
C: - Ja, selvfølgelig. Men jeg tror uansett at all kunstnerisk virksomhet blant annet er en bearbeiding av en nødvendig motsetning mellom drøm og virkelighet, en motsetning som kan variere i grad og intensitet fra individ til individ. Hvis virkeligheten var nok i seg selv, noe den aldri er for noen, ville det ikke være behov for kunst.
- Om jeg skal våge meg til å si noe om hvorfor jeg har valgt akkurat skulptur, har det noe å gjøre med min livshistorie. Jeg har vært bonde, og jeg har arbeidet i Nordsjøen. Jeg har altså vært mye i kontakt med elementene, og jeg har jobbet mye praktisk: med plog, med sag, med øks, osv. Denne virksomheten er videreført i mitt arbeid med skulptur. Samtidig blir skulpturene selv en slags redskaper, gjerne ploger som pløyer opp noe nytt i mitt liv som det blir mulig for meg å se.
B: - Så det er altså bonden som overlever i billedhoggeren?
C: - Gjerne det. Men det er kanskje likevel mer bonden som såmann enn som den som pløyer. Og legg merke til at jeg bruker tre i mine skulpturer, og at tre er det eneste materialet jeg ikke har lært å jobbe med. Sveising har jeg for eksempel drevet mye med. Men jeg har ikke valgt å fortsette med det. Kanskje fordi jeg har drevet for mye med det i en helt annen sammenheng og i en helt annen livsfase.
B: - Ser du hull i dagens norske kunst som du mener du kan fylle?
C: - Det er ikke en problemstilling for meg. Når jeg er på atelieret og arbeider, er det bare arbeidet som opptar meg, og slett ikke min rolle på den norske kunstarenaen. Hva kunstlivets profesjonelle aktører måtte mene, har ingen betydning for min skapende prosess - selv om jeg setter pris på at også andre liker det jeg lager.
B: - Hvis jeg nå spør deg hva du synes mangler mest i norsk samtidskunst, lokker jeg kanskje ut av deg hva du mener din egen kunst representerer.
C: - Med fare for å såre noen er min oppfatning at litt for mye kunst virker skapt av folk som betrakter livet i stedet for å leve det. Det handler om klisjeer; det handler om det kraftløse og det altfor ensidig konseptuelle. Det handler til syvende og sist om at litt for mange legger seg etter det noen definerer som "det nye". Jeg savner mer kjøtt og blod i kunsten. Og jeg savner mer sjel.
B: - Logisk sett skulle vel da din egen kunst da representere det du generelt savner: kjøtt, blod og sjel? Du vil tydeligvis ikke lage kunst for kuratorer, gallerister og akademiske kunstteoretikere. Slik sett plasserer du deg i en tradisjon med røtter tilbake til romantikken. I ditt tilfelle innebærer det at du opponerer mot dem som mener de stadig er opposisjonelle, men som i virkeligheten er det motsatte. Men din måte er rett og slett å jobbe jevnt og trutt. La oss derfor nå snakke litt om den kunsten du lager, med utgangspunkt i din utstilling i Galleri Siverts. Det var en vakker og åpen utstilling bestående av seks skulpturer plassert i et lyst galleri på omtrent førti kvadratmeter. Det er kanskje et poeng å begynne med titlene på arbeidene dine.
C: - Det dreier seg om henholdsvis På den åttende dag, Uten tittel I og Uten tittel II, samt tre skulpturer jeg har kalt Parringsbenk.
B: - For meg gir På den åttende dag assosiasjoner til Bibelen, og spesielt til Skapelsesberetningen. Siri Meyer sier i det fine essayet hun har skrevet i en presentasjonskatalog du fikk laget for et par år siden, at på den åttende dag, etter at skapelsen var fullført, var alt slutt, slik at ikke noe mer gjenstod. Men var det ikke etter skapelsen at alt begynte, da? Var det ikke på den åttende dag livet på jorden tok til for alvor? Rent bortsett fra at uttrykket "den åttende dag" også brukes i flere sammenhenger i Det nye Testamente. Blant annet er det etter åtte dager Jesus blir omskåret og får sitt navn. Og en omskjæring, hva er vel det, om ikke en symbolsk kastrasjon og en tydelig underkastelse under den guddommelige og sosiale orden?
C: - Det var interessant. Det visste jeg ikke. Der er det absolutt noe. Men jeg har så langt tenkt at parringsbenkene mine har med livets biologiske begynnelse å gjøre, mens På den åttende dag peker mot den tilstanden da akten er over og likegyldigheten, eller til og med fiendtligheten, igjen ofte råder.
B: - Uten tittel kan være en klisjé, men kan også antyde noe gåtefullt, noe det ikke lar seg gjøre å navngi.
C: - Her må jeg nok avsløre at jeg har en tittel som kommer til å bli brukt når jeg er ferdig med det prosjektet der de to tittelløse skulpturene inngår, og tittelen blir sannsynligvis Kjeruber. Kjerubene er androgyne engler som våker over menneskene.
B: - Altså enda noe bibelsk?
C: - På sett og vis. Men den formale og tematiske sammenhengen med parringsbenkene er samtidig åpenbar, og dem er det vel ingen som forbinder med Bibelen, snarere med noe tilsynelatende så ubibelsk som seksualitet.
B: - Parringsbenkene dine har jo allerede oppnådd en viss berømmelse etter utstillinger i Haugesund, Stavanger, København, Moss og nå Bergen. Med vekt på dem har sentrale kritikere som Harald Flor og Trond Borgen, foruten Siri Meyer, utropt deg til en kunstner som så å si strutter av potens og erotisk kraft, selv om alle ser den metafysiske dimensjonen i det fysiske. Er kritikernes bilde av ditt univers til å leve med?
C: - Ja. For de sier ikke nøyaktig det samme. Hver av dem velger ut noe, og til sammen synes jeg kritikerbildet absolutt er interessant, selv om det i mine øyne selvfølgelig alltid vil være noe som mangler. For det er bare jeg som har nøkkelen til mitt verk. Og jeg er sannelig ikke sikker på at jeg ser "det hele", jeg heller. Kanskje får jeg en dag oppleve at det kommer en kunsthistoriker og gir en helt ny analyse av skulpturene mine som er hinsides min nåværende
horisont
B: - Men det er et faktum at du har laget flere "Parringsbenker". Hvorfor det? Og hva er en parringsbenk?
C: - Ideen fikk jeg da jeg tilfeldigvis kom over en roman om slavetiden i Sørstatene i USA. Den fortalte om en spesiell gruppe kvinnelige slaver hvis primære oppgave var å la seg besvangre av en mannlig slave en gang i året for å øke antallet slaver som farmerne kunne selge på markedet. Besvangringen foregikk nettopp på spesiallagde parringsbenker. Det særegne med dette var at parringen foregikk på kommando både for den mannlige og den kvinnelige. Men interessant nok var det ikke uvanlig at slavene gikk og lengtet etter den årlige parringsstunden med en spesiell partner. Den seksuelle nytelsen synes altså å ha utfoldet seg på tvers av all tvang og undertrykking, som selvsagt aldri skal glemmes.
B: - Oppfatter du dypest sett slavenes påtvungne samleier som et bilde på menneskenes seksuelle samkvem allment? Kanskje er vi alle slaver av andre mennesker og ytre omstendigheter, om vi ser nærmere etter? Jeg begrenser meg altså ikke til ekteskapets iboende slaveri, som er åpenbart for de fleste. Og likevel søker vi mot hverandre, motvillig, engstelig og famlende, gjennom perverse scenarier eller rått og brutalt?
C: - Du er avgjort inne på noe der. Men aller klarest innebærer parringsbenkmotivet en kobling av menneskets nytelsesdimensjon med en dobbelt lidelsesdimensjon: påføring av lidelse og utholdelse av lidelse. Nytelse har ingenting med voldelighet og smerte å gjøre, hører jeg gjentatt til kjedsommelighet. Jeg tror de som sier det enten ikke kjenner nytelsen eller ikke våger å se sannheten i øynene.
- En annen ting er at mine parringsbenker ikke er like. De er alle laget i tre, lær og stål. Men ser man nærmere etter, korresponderer de ikke med den samme samleiestillingen. De bærer også i seg forskjellige hint til min egen erotiske historie, uten at det skal være vesentlig for andre enn meg selv. Men ingen kan ha så stor glede av å betrakte disse benkene som jeg har hatt av å lage dem. Noen kvinner har sagt til meg at disse benkene må være harde og vonde å ligge på. Det er de sikkert. Men det er helt underordnet. Det er kunstverk de er: Vakre, som du selv har sagt, og primært knyttet til fantasiens og fiksjonens domene. Kall dem eventuelt gjerne en takk til det livet har bydd meg.
B: - Har du inntrykk av at det er andre billedhoggere i Norge i dag som er opptatt av det erotiske på samme måten som deg?
C: - Hva vil du jeg skal svare annet enn nei? Bortsett fra at jeg ikke er den rette å spørre om det.
B: - Vi må snart runde av. Men den metafysiske dimensjonen ved din kunst har vi kanskje ikke understreket nok?
C: - La meg da oppholde meg litt til ved det erotiske. Jeg oppfatter nemlig det erotiske som en kraft både til seksualitet og til kunst. Det erotiske og det kunstneriske har også det til felles at det i begge tilfeller handler om en higen etter noe annet og noe mer: å redusere erotikken til selve akten er like feilslått som å redusere kunsten til det enkeltstående kunstneriske uttrykk.
B: - Hva er du mest opptatt av akkurat nå?
C: - Tematisk er det vennskapet, og konkret kunstnerisk er det en stor skulptur som heter Paktens ark. Paktens ark var jo den kisten Guds bud ble oppbevart i, og som jødene tok med seg hele veien fra Egypt tilbake til Israel. I min versjon er Paktens ark et symbol på vennskap mellom mennesker som ikke er lovfestet av noen gud. Min skulptur skal også romme et hemmelig budskap, som skal sendes ut i verdensrommet ved hjelp av moderne teknologi.
B: - Du setter deg altså selv i Guds sted?
C: - Muligens. Men mitt poeng er at alle mennesker kan gjøre som meg og på sett og vis bli sin egen gud. Vi er nemlig alle guder, hvis vi vil, og hvis vi tør. Tar vi konsekvensen av det, kan vennskapet bli det rådende prinsipp mellom mennesker.
B: - Du er modig som våger å uttrykke deg så tematisk og naivt i en tid som er dominert av teorifiksering og konsept-tyranni. Jeg lar det være det siste ord.
Info om kunstneren:
Allan Christensen. Bosatt i Bergen. Har hatt separatutstillinger blant annet i Charlottenborg (København) Haugesund kunstforening, Galleri Opdahl (Stavanger), Galleri Brandstrup (Moss) og Galleri Siverts (Bergen). Var representert på utstillingen "Norske bilder" i 1998 (Oslo Rådhus).
Info om forfatteren: Per Buvik. Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Har blant annet skrevet bøker om Charles Baudelaire (Poesiens skandale. Om, Pax, 1996) og Georges Bataille (Georges Bataille, Gyldendals Ariadne-serie, 1998).[
til
omtaler
til toppen
|
