Hrymfaxe nr. 1 - februar 1998

Charlottenborg Udstillingsbygning
Den Gyldne

Ekstase i tvang og fetisj

av Trond Borgen

En sjelden gang hender det at det dukker opp en kunstner nærmest fra det store intet, at han treffer tidsånden med sine arbeider uten å miste individualistens særpreg, og at han inntar en ubestridelig posisjon som markant og viktig. Allan Christensen fra Bergen er i ferd med å etablere seg nettopp slik.


Han var nærmere de femti, altså en moden mann, da han begynte å utforske kunstens muligheter. Helt selvlært, men med mye akkumulert livserfaring, arbeidet han i det stille med skulpturer i tre. Da han stilte ut i Bergen for første gang i 1995, ryktes det snart i fagmiljøet at her var noe helt spesuelt på gang. At ryktet var sant fikk vi se i to utstillinger året etter: Christensen viste i Galleri Opdahl i Stavanger og i Haugesund Kunstforening en rerie arbeider i tre og lær som vakte betydelig - og berettiget - oppsikt.

Når ringene først har begynt å spre seg i vannet, hender det de går ganske langt: I Danmark plukket man opp dette viktige signalet og ga Christensen muligheten til å vise sine skulpturer i Charlottenborg.
Sammenhengen var viktig: Det var kunstnersammenslutningen Den Gyldne som stilte ut, en dansk gruppe som er i ferd med å bygge opp et nettverk av interessante kunstnere i Norden, fori de ser et betydelig behov. En vet for lite om hverandres kunst i de nordiske landene; og slike nettverksforbindelser vil både kunne skape utstillingsmuligheter og grunnlag for et større kjenskap til den nordiske samtidskunsten, både for publikum og for kunstnerne. Det er derfor et svært verdifullt initiativ.
Allan Christensens "parringsbenker" dominerte Charlottenborgs største sal; og de spilte opp mot Frans Widerbergs fargesterke malerier, motiver med svevende og ridende mennesker. Mens Widerberg beskriver den kosmiske ekstasen, trekker Christensen mennesket raskt ned på jorden igjen og viser ekstasens nattside- tvangssituasjonen og lidelsen. Hans skulpturer blir metaforer for ekstasens uoppnåelighet som en opplevelse utenfor Selvet. Benkene virker slitte og velbrukte; og de er formgitt med sikker autoritet, som de var rekvisitter i en uavendelig prosess med bl.a. tortur og en fetisjering av kroppen som resultat.

Det er et ufruktbart begjær, og det sluttføres i Christensens "På den åttende dag", en slags gigantisk jeksel som viser seg å være en fødestol og en giljotine i ett. Det er den komplette metafor for menneskelivet, pessimistisk og dyster- og den er kunstnerisk sterk nettopp fordi den virker som et brennpunkt for kropp og seksualitet, liv og død, uten at Christensen tar i bruk trendy og motepregete virkemidler, som samtidskunsten ellers er så full av. Det er her han har truffet tidsånden og likevel beholder sin integritet som individualist.
"Skjønnheten skal frambringe krampetrekninger, eller så skal den ikke finnes." Slik avslutter Andre' Breton sin bok Nadja med en oppsummering av begrepet beaute' convulsive. Allan Christensens skulpturer rommer nettopp en slik skjønnhet. Den er så rå og går så direkte inn mot livet på så mange plan at rystelsene, krampetrekningene, blir en vesentlig del både av kunsten og vår opplevelse av den. Benkene står der like tilforlatelige som vår barndoms lekeapparater- vippene- på lekeplassen; men så viser de seg altså å være "Parringsbenker".

Forestillingen om slavehandelens parringsbenker, den nedverdigende menneskeavl, får her konkret form, samtidig som disse skulpturene også blir aktive metaforer for vår tids mekaniske og grunne fiksering på seksualiteten.
For disse benkene mimer en tvangsmessig gjentagelse og rommer en fetisjering av kroppen: De døde gjenstandene blir begjærets mål og retning; og begjæret forvandles til ekstase gjennom blottleggingen av smerte. Skulpturene er fetisjistiske fordi de bærer en framstilling av seksualiteten som ikke er naturlig, men fabrikert, fantasert. Og fordi de er en materialisering av begjæret. Hvis en fetisj er en historie som er maskert som et ob-jekt, forteller Christensens objekter ikke bare om fortidens slaver, gjennom den meningsløse seksualisering av våre omgivelser, hvor bildet har erstattet det virkelige liv. I sitt essay "Bildets onde ånd" sier Jean Baudrillard at "bildene er blitt vårt sanne seksualobjekt, vårt begjærs eneste gjenstand".
Christensens parringsbenker, som også rommer en penissymbolisme i all sin dekadente potens, samler seg kunstnerisk rundt hans giljotinebenk "På den åttende dag". Tittelen antyder at Gud, etter å ha hvilt på den syvende dagen, overlot menneskene til seg selv. Giljotinebenken blir derfor en allegori- en billedmessig framstilling av menneskets umulige stilling: Seksualiteten rommer døden i samme øyeblikk som den når ekstasen. Ikke bare i franskmennenes betydning "den lille død", som de kaller orgasmen. Men også som en pessimistisk oppsummering av menneskelivet. Giljotinens mekaniske, lidenskapsløse arbeid kobles til selve lidenskapens livsgnist. Desperasjonen og menneskets flyktige liv får her et intenst uttrykk som er ganske enestående i norsk skulptur. Begjærets uttrykk er smerten; og dens mål er døden.[

til utstilling
til omtaler
til toppen

 

 
 

 

[arbeider]   [essay]   [omtaler]   [utstillinger]   [performance]   [info]   [lenker]   [home]   [e-mail]

2001-2006 © Allan Christensen
WebDesign: DigiForm
e-mail