Bergens Tidende 30. mars 1999

Galleri Siverts

En kjetters "work-out"

av Øystein Hauge

Brutal lek med vårt mangfoldige kjønnsliv.
Uttrykket fin de siècle (hundreårets slutt) forbindes gjerne med den kunstretning som spredte seg fra den franske symbolismen i opprør mot den litterære naturalismens angivelig sjelløse og mekaniske menneskeskildring. Som hundreåret selv var i ferd med å ebbe ut, identifiserte kunstnerne seg med det svake, sarte og sykelige. Men også med den sterke og ensomme. Motivene skulle helst knytte an til oppløsning, undergang og død. Dette var de trette menns epoke. Man dyrket pessimismen, og fryktet massen og revolusjonen. Mest av alt fryktet man kvinnen, mennesket med "den åpne kroppen" - det grenseløse hunkjønnet.

"På den åttende dag" heter den største skulpturen som Allan Christensen for tiden stiller ut hos galleri Siverts. Der katalog- forfatteren ser en ku, ser andre en jeksel. Selv assosierer jeg den med et kvinnelig hofteparti, et skjød - podet med deler av en giljotin. Det gir mening også i forhold til den bibelske referansen: På seks dager hadde Gud skapt verden. Han velsignet den sjuende. På den åttende falt øksen og skilte mannen fra sin skaper. Denne siste tilføyelsen er apokryf det vil si at man er usikker på dens guddommelige opphav. Den kan tilskrives et ukjent kjettersk broderskap, eller, mer sannsynlig, avgrunner i kunstnerens sjelsliv.

På en nesten naturstridig måte har Allan Christensen gjort seg bemerket på kunstscenen både her hjemme og i Danmark. Ikke under symbolismen på tampen av forrige århundre, men i dag, i moden alder, flere tiår etter at modernismens teoretikere har avskrevet denne typen kunst som degenerert og teatralsk. Men rett skal være rett: Christensens skulpturer gir oss frysninger. En sympatisk innstilt betrakter vil si at dette skyldes en følelse av nærvær mellom ens egen kropp og den påfallende formen ( noe midt imellom møbler og pinebenker ) Kunstneren har valgt å gi sine objekter. Kunsthistorikeren Siri Meyer går enda lenger i sin beskrivelse av fenomenet: " Jeg kjenner noe som ansporer lengselen etter det guddommelige: en parringsbenk, en giljotin. Christensens skulpturer kan, i all sin sanselige materialitet, lokke fram i deg en svimlende angst, hvor du trekkes mot det du aller mest frykter".


Tatt i betraktning at Meyer er en av våre skarpeste Nerdrum-kritikere, pirrer det meg at hun bokstavelig talt svulmer slik i møte med disse skulpturene. Der Nerdrum flørter med tablåer fra mellomkrigstidens vitalisme og fornuftskritikk, løfter Christensen beslektede elementer ut i rommet, "ut av sitt gode skinn", og frir til mannes aller mest tafatte fantasier. Hvorfor den ene skal være så mye bedre enn den andre er for meg en gåte. En Parringsbenk anno 1999 er først og fremst en scenisk konstruksjon. Et maskulint maktsymbol som på den ene siden peker tilbake på en tid da kjønn og skjebne uttrykte en gudegitt sammenheng. På den andre siden ser vi at den leker med et mangfold av kroppserfaringer.

Kanskje er det den postmoderne "fristilling av mening" som får meg til å se bisarre "work-out"- benker på et helsestudio der kunsthistorikeren og maktutrederen ser "nytelsens steder". At begge opplevelsene faktisk finner sted i et av byens hyggeligste gallerirom tjener både kunstneren og galleristen til ære.[

til utstilling
til omtaler
til toppen

 

 
 

 

[arbeider]   [essay]   [omtaler]   [utstillinger]   [performance]   [info]   [lenker]   [home]   [e-mail]

2001-2006 © Allan Christensen
WebDesign: DigiForm
e-mail